"mareritt, jenter og fotball og sånn, del 2"

"jenter fra bergen e nåkke for seg" heter det i en sang. og det må man si seg enig i. dagens post handler ikkje om mareritt. den handler om kjennsgjerninger. jenter fra begen har nemlig forstått saker og ting.

i min studie av "jenter og fotball og sånn" e eg no kommet til bergenstøsene, eller andre tøs med en forkjærlighet for sk brann.

det e ikkje alt som e bra med bergenstøsene. det finnes utskudd. eg har reist mye på bortekamper. det e der man treffer utskudda. drivende fulle juletrær. kledd i branneffekter fra topp til tå, gjerne både fotballsko og leggskinn. har en mistanke om at grunnen til de følger brann land og strand ikkje e laget, men lettlurte mannejuletre.

når man e på bortekamp, står man sammen med alle som heier på brann. og det e da man begynner å gremmes og vemmes. ikkje nok med at de ser ut som juletre, de kommenterer kampen høylytt, griner, og tror de har greie på fotball. det har de ikkje. sånn e det med den saken.

det var strengt tatt det negative eg hadde å komme med.

en negativ ting til, de som sier jeg og ikke. men det e da en bagatell.

eg e ikkje av den oppfatning at jenter ikkje skal gå på fotballkamp. eg kjenner fleire jenter som trofast stiller på stadion, men de kler seg fornuftig. kommenterer ikkje kampen. de jubler på de rette stedene, og gremmes når det trengs.

det som gjør kjikene fra bergen til det de e, e faktisk bare forståelse.selv om de ikkje kan fordra fotball så skjønner de at for de aller fleste gutter og menn så svinger vårt humør i takt med brann sine resultat. de har hele sitt liv hatt en far, en bror, en lærer eller sjef som er opptatt av brann. nødvendigvis ikkje fotball, men av brann. man skal ikkje spøke med at brann har tapt en kamp,eller håne som eg liker å si. trøst e det man trenger, og trøst e det man får.

her har tøs i vårt langstrakte land noe å lære av sine bergenske søstre.

del 3 i denne føljetongen, blir om siddis-tøsa og byen med verdens største lillebror-kompleks nemlig stavanger.

hei og hopp

r